Nedtur å komme hjem!!!

6 mai landet jeg på Gardemoen, etter 3 mnd i Nicaragua...Det regnet og var kaldt, eneste lyspunktet etter en 16 timers lang reise var at Sigrid og Nina stod på parkeringsplassen på Gardemoen for å hente meg...Døgnvill og sliten etter den lange reisen kom jeg hjem og fikk slappet av, føltes nesten om jeg sov i flere dager, eller det vil si, jeg sov i flere dager...

Etter å at jeg fikk hentet meg inn med søvn startet hverdagen igjen. men siden jeg ikke hadde skaffet meg noen sommerjobb før jeg kom hjem var dagene utrolig lange og kjedelige. Mens alle andre var på jobb, prøvde jeg å sove lengst mulig, slik at det skulle skje noe mens jeg var våken. Det å gå fra å ha noen rundt seg konstant og at det hele tiden skjer noe morsomt, til at det nesten ikke skjer noe som helst var utrolig kjedelig....Nå har det jo gått over en mnd siden jeg kom hjem, men jeg savner det enda. det at man blir kjent med så mange nye mennesker og knytter nytt bekjenskap er utrolig morsomt, det å oppleve alt jeg har gjort er helt fantastisk, men det å måtte reise fra alt igjen er helt FORFERDELIG!!!

Tidligere var jeg et halvt år i Valencia og studerte siste året på lærerskolen, å nå var jeg i Nicaragua og studerte Spansk. Jeg skal studere et halvt år til med spansk, og meningen var at jeg skulle reise til Argenthina og gjøre det. Men jeg tror rett og slett ikke jeg orker å reise til enda en ny plass, så da blir det vel Nicaragua eller Valencia igjen da ;) men det er jeg ikke lei meg for!!!

Det er en veldig rar følelse å komme hjem igjen etter et slikt opphold, i hvertfall fra Nicaragua der forskjellen fra Norge er så utrolig stor. Det er mange inntrykk på en gang, og mange ting som virkelig setter spor i deg!!!Som hun ene venninna mi (Maria) som jeg ble kjent med i Nicaragua sier; "jeg har nesten blitt avhengig av å snakke med dere på telefonen jeg"...Å det er litt sånn jeg og mange av de andre føler det også...Det er ikke så lett å forklare det for andre som ikke har hvert med på det samme, både positivt og negativt...Og selv om jeg vet at alle venninne mine ønsker å høre om det og støtte meg på ting, så er det ikke så lett for dem å forstå hvor mye man savner ting og opplevelsene man har hatt der nede...

Nå begynner det å hjelpe litt, kommet litt mer tilbake til hverdagslivet her hjemme, samt. at jeg begynner i ny jobb til uken. Eller det vil si at jeg skulle begynt i ny jobb i morgen (mandag), men ødela kneet mitt på lørdag, så det har hovnet veldig opp. Spørs om ikke det er korsbåndet som har tatt kvelden igjen, siden det er operert i det kneet fra før av...Får se hvordan det utvikler seg ut over uka...